Tirsdag niende september var de samlet. Trondheimsfiffen møtte opp i hopetall for å være vitne til premieren av teatervisningen på Anne B. Ragdes siste bok i trilogien Berlinerpoplene.
Før premieren er Anne B. Ragde i knallform, hun prater med alt av journalister og venner. Det skal nå være premiere av hennes siste bok ”Ligge i grønne enger” på Trøndelag teater. Champagneglasset følger henne overalt, og champagnen skvulper i takt med Annes høye tempo. Hun er tydelig spent og glad før teaterstykket hennes skal vise frem for fiffen av trøndere.
Torunn Breiseth er 37 år og har overtatt gården på Neshov. Faren har tatt selvmord, og Torunn bebreider seg selv for at faren er borte, dette gjør at hun føler seg nødt til å passe gård og gamlefar Tormod. Til å hjelpe seg på gården har hun avløseren Kai Roger. De utvikler et nært forhold, men Torunns ikke-ønske om å være på gården gjør forholdet vanskelig.
I København er onkel Erlend bosatt med sin mannlige kjæreste Krumme. Sammen med et lesbepar er de i ferd med å skape ”den moderne danske kjernefamilie”, som Krumme kaller det. De har gjort begge kvinnene gravide for å stifte sin egen lille bisarre familie.
Familien planlegger også å bygge feriehus av to nedlagte siloer på gården, og det er da disse ankommer at ting begynner å skje. Men på Neshov skjer det allerede ting, onkel Margido vil modernisere begravelsesbyrået sitt og ser på muligheten til å lagre kister på gården.
Da familien samles blir det krangling og fyll på gården. Torunn er lite snakkesalig, og dagen derpå er hun forsvunnet.
Etter endt premiere er det liten tvil om at stykket falt i god smak blant publikum, og det med god grunn. Handlingen blir båret frem av en spennende og humorfylt historie og utrolige rolletolkninger. Hovedpersonen Torunn spilt av Tone Mostraum får hjelp av dyktige skuespillervenner til å gi historien det ekstra krydderet som er historien verdig.
Øyvind Brandtzæg må også nevnes for rollen som den homofile Erlend Neshov. Brandtzægs prestasjoner er noe av det bedre jeg har sett på en norsk scene.
Alt i alt var dette en vanvittig opplevelse, regissør Otto Homlung må krediteres for å ha fått alle skuespillerne samspilt på scenen.
Engasjerte publikummere klarte ikke å holde igjen da skuespillet var over, stående ovasjoner ble satt i gang. Og etter en slik forestilling var det absolutt på sin plass.
Høres ut som bra bruk av kvelden!