I Trondheim bor jeg nå sammen med to kamerater. I leiligheten har vi funnet våre plasser i sofaen og benytter denne plassen da vi er samlet. Men da jeg endelig tok mot til meg å satte meg på en annens plass var hælvette løs.
Vi krangler aldri, vi har alltid en god tone sammen, men at en småting som en plass i sofaen skal skape så stor krangling som det det har gjort hadde jeg aldri trodd.
Jeg har alltid hatt min plass, som jeg til nå har vært godt fornøyd med, men da jeg fikk lyst til å prøve noe nytt fikk jeg virkelig passet mitt påskrevet. Da Martin gikk ut for å lage seg en liten matbit tok jeg mot til meg og hoppet over på hans plass. Da han kom tilbake ble han stående og måpe i inngangspartiet til stuen. Etter tre minutters måpende blikk mot hverandre, satte han seg molefunken på min plass. Stuen fylte seg med en stillhet jeg aldri hadde vært vitne til før. Da han ti minutter senere åpnet munnen, var det en kraftsalve av de sjeldne som fikk sitt utløp. Jeg har aldri blitt satt så på plass før i hele mitt liv. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å hoppe tilbake til min vante plass i sofaen. Det ble på nytt stille i rommet, men tre dager senere kunne vi endelig prate sammen igjen.
Jeg vil aldri bytte plass igjen.
Må si jeg skjønner romkameraten din i dette tilfellet.
Du beveget deg inn på et teritorium romkameraten din (Martin) beregnet som sitt. Du beveget deg ikke bare inn på det, men du tok deg til og med til rette! Toppen av frekkhet! Spørs om ikke du Mr. blogger skal lære deg litt ren folkeskikk!
Takk.
Martin er i sin fulle rett her er jeg redd. Heme på Næs har vi faste plasser rundt kjøkkenbordet (jeg har til og med kjøpt min plass. Det skjedde ved at far fikk min høyt elskede nøkkelring med klype på i de tider da jeg var omtrent 4 år), og hvis noen andre skulle sette seg der, blir jeg totalt satt ut.
Men over til noe helt annet. Åffer har du ikke meg i bloggrollen din?