Snart er den populære visesangeren fra Bodø klart med nytt album. Den 58 år gamle Halvdan har til nå publisert 15 Lp/cder og dratt i land 5 spellemanpriser. Den populære bodøværingen som er født i Tromsø skal også begi seg ut på en norgesturnè med sitt nye materiale.

Sivertsen deburte som visesanger i 1971 som oppvarmer til den svenske visedrankeren Cornelius Wreesvijk. Hans første album ble ingen stor suksess. Den fikk ingen dårlige anmeldelser, men det var få som kjøpte den. Men da han i 1981 fikk spellemannpris for platen “Liv laga” sluttet han i jobben som rektor ved musikkskolen i Bodø og satset for fullt på musikk-karrieren.

I 1987 møttes for første gang Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde. Duoen skulle senere bli Norges mest populære innenfor sin sjanger. Men de startet sammen i gitarkameratene, med henholdsvis Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen til å utfylle de to siste plassene i kvartetten. Men da kameratene sluttet i 94 startet Halvdan og Øystein sine egne hysteriske show. I 98 hadde forestillingen “ja takk begge deler” premiere. Den ble spilt for fulle hus i Dizzie Showteater i et halvt år. De fortsatte med en Norgesturnè med samme forestillingen og like fulle hus som i Oslo. Halvdan har siden jobbet med Frelsesarmeen, og hatt en kirketurnè.

Til høsten nå kommer altså hans siste album, en singel er allerede sluppet “venta på toget”. Vi får bare håpe det vil gi noen nye klassikere, og noen nye spellemannpriser.

I Trondheim bor jeg nå sammen med to kamerater. I leiligheten har vi funnet våre plasser i sofaen og benytter denne plassen da vi er samlet. Men da jeg endelig tok mot til meg å satte meg på en annens plass var hælvette løs.

Vi krangler aldri, vi har alltid en god tone sammen, men at en småting som en plass i sofaen skal skape så stor krangling som det det har gjort hadde jeg aldri trodd.

Jeg har alltid hatt min plass, som jeg til nå har vært godt fornøyd med, men da jeg fikk lyst til å prøve noe nytt fikk jeg virkelig passet mitt påskrevet. Da Martin gikk ut for å lage seg en liten matbit tok jeg mot til meg og hoppet over på hans plass. Da han kom tilbake ble han stående og måpe i inngangspartiet til stuen. Etter tre minutters måpende blikk mot hverandre, satte han seg molefunken på min plass. Stuen fylte seg med en stillhet jeg aldri hadde vært vitne til før. Da han ti minutter senere åpnet munnen, var det en kraftsalve av de sjeldne som fikk sitt utløp. Jeg har aldri blitt satt så på plass før i hele mitt liv. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å hoppe tilbake til min vante plass i sofaen. Det ble på nytt stille i rommet, men tre dager senere kunne vi endelig prate sammen igjen.

Jeg vil aldri bytte plass igjen.

Tirsdag niende september var de samlet. Trondheimsfiffen møtte opp i hopetall for å være vitne til premieren av teatervisningen på Anne B. Ragdes siste bok i trilogien Berlinerpoplene.

Før premieren er Anne B. Ragde i knallform, hun prater med alt av journalister og venner. Det skal nå være premiere av hennes siste bok ”Ligge i grønne enger” på Trøndelag teater. Champagneglasset følger henne overalt, og champagnen skvulper i takt med Annes høye tempo. Hun er tydelig spent og glad før teaterstykket hennes skal vise frem for fiffen av trøndere.

Torunn Breiseth er 37 år og har overtatt gården på Neshov. Faren har tatt selvmord, og Torunn bebreider seg selv for at faren er borte, dette gjør at hun føler seg nødt til å passe gård og gamlefar Tormod. Til å hjelpe seg på gården har hun avløseren Kai Roger. De utvikler et nært forhold, men Torunns ikke-ønske om å være på gården gjør forholdet vanskelig.

I København er onkel Erlend bosatt med sin mannlige kjæreste Krumme. Sammen med et lesbepar er de i ferd med å skape ”den moderne danske kjernefamilie”, som Krumme kaller det. De har gjort begge kvinnene gravide for å stifte sin egen lille bisarre familie.

Familien planlegger også å bygge feriehus av to nedlagte siloer på gården, og det er da disse ankommer at ting begynner å skje. Men på Neshov skjer det allerede ting, onkel Margido vil modernisere begravelsesbyrået sitt og ser på muligheten til å lagre kister på gården.

            Da familien samles blir det krangling og fyll på gården. Torunn er lite snakkesalig, og dagen derpå er hun forsvunnet.

Etter endt premiere er det liten tvil om at stykket falt i god smak blant publikum, og det med god grunn. Handlingen blir båret frem av en spennende og humorfylt historie og utrolige rolletolkninger. Hovedpersonen Torunn spilt av Tone Mostraum får hjelp av dyktige skuespillervenner til å gi historien det ekstra krydderet som er historien verdig.

Øyvind Brandtzæg må også nevnes for rollen som den homofile Erlend Neshov. Brandtzægs prestasjoner er noe av det bedre jeg har sett på en norsk scene.

Alt i alt var dette en vanvittig opplevelse, regissør Otto Homlung må krediteres for å ha fått alle skuespillerne samspilt på scenen.

            Engasjerte publikummere klarte ikke å holde igjen da skuespillet var over, stående ovasjoner ble satt i gang. Og etter en slik forestilling var det absolutt på sin plass.

Etter nok et tap på hjemmebane må det skje noe. Åge Hareide bør ta sin hatt å bevege seg ut fra Ullevaal og vekk fra landslagsfotballen.

Det norske fotball-landslaget har nå på 25 kamper i EM- og VM-kvalifisering kun vunnet 12 under Åge Hareides regjeringstid. Han har fortsatt en bedre seiersprosent enn Nils Johan Semb. Men han tok oss allikevel til EM i 2000. Det må også nevnes at Hareides menn ikke har vunnet på hjemmebane på over et år. Dette er mild sagt altfor dårlig. Sist vi kunne heve armene i triumf på hjemmebane var da Argentina ble slått 2-1 i august i fjor, i en treningskamp argentinerne ikke tok så veldig høytidlig.

Da trekningen for EM-kvalifiseringen var et faktum, var det nok mange nordmenn som så muligheter for avansement (deriblant meg selv). Nederland er storfavoritt i puljen. Men andre plassen må så absolutt være et realistisk mål. Skottland må sies å være vår største konkurrent, og jeg jublet igjen da Makedonia snøt Skottland for alle poengene i den første kvalikk-kampen. Det var derfor med store forventninger jeg gjorde meg klar for å se Norge knuse Island. Hareide så før kampen at kun seier var godt nok.

Jeg må også innrømme at jeg så mye positivt den første omgangen, men også mye som var altfor dårlig. I den andre omgangen ble også Carew tatt av på stillingen 2-1 til Norge. Planen til Hareide var å “safe” inn ledelsen. Planen var jo lur den, hadde det ikke vært for at det var nesten en halv time igjen av kampen. Island utlignet like etter, og mot slutten av kampen er det bare flaks at vi klarer uavgjort.

Etter en slik begredelig start i kvalifiseringen, og ingen seiere på hjemmebane på over et år ser jeg ingen annen mulighet enn at Hareide må trekke seg, og nytt blod må komme inn. Jeg er av den oppfatning at vi må lete utenlands etter ny trener. En tysk taktikker, en kynisk italiener eller en offensiv nederlender bør muligens vurderes. Jeg tror ikke vi kan ansette noen offensivt innstilt trener, men at Hareide må gå er noe JEG anbefaler på det sterkeste.

Russisk milliardær, amerikanske investorer og midtøstens sjeiker. Hva har de å gjøre i Englands nasjonalsport fotball??

I 1997 startet galskapen da Egyptiske Mohamed Abdel Moneim Fayed kjøpte opp Fulham i 1. divisjon. Fire år senere rykket klubben opp i Premier League, og Fayed begynte for alvor å vise muskler og flexe med sine egyptiske pund. Han har ikke hatt muligheten til å kjøpe de store spillerne, grunnet Fulham som Londonlag er mindre populært enn Arsenal, Chelsea og Tottenham. Men han har brukt mye ressurser til å lage en middelhavsfarer i Englands toppdivisjon.

I den engelske toppdivisjonen i dag er omtrent halvparten av lagene eid av ikke-engelske investorer.

Investorenes ”gjennombrudd” kom imidlertid i 2003 da russeren Roman Abramovitsj kjøpte aksjemajoriteten i Chelsea FC. Allerede i sin første tranfersommer som Chelsea investor, handlet klubben inn over en hel startellever. Og pengene som ble brukt var som lommerusk å regne for oljegiganten fra Russland. Han har i de senere år brukt mindre å mindre penger på fotballen i England. Men han peiser fortsatt inn så lenge klubben trenger det.

Å være underlegne russerne er ikke noe amerikanerne liker spesielt godt. Så i 2005 måtte også de være med på moroa. Da kjøpte Malcolm Glazer Manchester United for ufattelige 1,5 milliarder dollar!!!??!?

Per dags dato er det fire amerikanske investorer. En i Aston Villa, to i Liverpool og Glazer.

I Liverpool er det nå gått så langt at supporterne har satt i gang en kampanje for å kjøpe amerikanerne ut av klubben. Share Liverpool vil prøve å samle rundt 100 000 supportere for oppkjøp av klubben. De har også satt i gang boikott mot investorene, ved å ikke bruke banken hvor de sterke amerikanerne har tatt opp lån.

Nå har også en midtøstisk sjeik kastet seg inn i fotball-sirkuset. Abu Dhabi United Group med Dr. Sulaiman Al Fahrim har nå nylig kjøpt opp Manchester City, og allerede første dagen hentet de en spiller for 324 millioner kroner. Men Abu Dhabi Group gir seg nok ikke med det. Investorgruppen som har en antatt formue på fem tusen milliarder, går hardt ut og sier at de skal bli verdens største fotball klubb. Og med slike pengesummer er det absolutt ikke umulig at det kan gå i orden.

Fotballen har mistet sin sjarm gjennom disse investorene, vi vet at penger kjøper spillere. Men burde det ikke vært klubbene som skulle tjent penger? og ikke investorene rundt klubben? Lagene får penger gjennom tv-rettigheter, plassering i serien, avansement i cuper, draktsalg o.s.v. Og jo bedre klubben er, jo mer penger får de gjennom dette. Det blir feil at en middelsbra klubb plutselig skal få tredobbelt (hvis ikke mer) så mye penger som tetlagene i de respektable ligaene.

Spør du meg må FIFA snart sette foten ned. De bør lage regler for pengesterke menn som har lyst til å eie klubber. Investorgruppene vet null om historien rundt klubbene, og tråkker i salaten opptil flere ganger i fansens øyne.

Jeg må også legge til at jeg skjønner at eiere MÅ selge klubbene sine. Pengene som blir brukt på spillere i dag er så skyhøyt at formuen til Røkke hadde holdt til en middels god spiller.

Så det må kanskje være slik. Jeg liker det ikke, men det må nok det!